|
Side 1 av 9
|
|
 Bilde av bonde og fangstmann Hans Olsen Aasen (1557-1673). Maleri i Røros kirke. Malt av Peder Lilje. Foto: Einar Aasen. |
Omkring år 1600 kom Hans Olsson fra Tennes i Herjedalen som på den tiden var norsk land, og slo seg ned ved Røros som jeger, fisker og bonde. Han ryddet flere gårder, og i 1620 ble han bureiser i lia ved Hitterelva. Slekten sitter ennå i 11. ledd på gården Hitteråsen, eller Åsen, og grunnen til at Hans ble rydningsmann her, skal være at han fikk modent korn i denne sørvendte åssida. Hans Olsen Aasen ble stamfar til en stor slekt, han døde som en utgammel patriark, og minnet om ham lever i en nimbus av sagn og tradisjon.
En liten kuriositet å merke seg, er kanskje at Hans O. Aasen (1557-1673?) ifølge beregninger må ha vært rundt 87 år gammel da han fant kobberstenen, og ca. 116 år gammel da han endelig døde.
Alt i 1660-årene var en befolkning på 1.400 mennesker direkte knyttet til virksomheten ved de trøndske verkene, Kvikne eller Innset Kobberverk opptatt i 1631, Røros Kobberverk i 1644, og Løkken eller Meldal Kobberverk i 1652. Kvikne hadde stor og livlig forbindelse med Røros i 1600-årene. Kong Christian IV, den optimistiske merkan-tilisten og planøkonomen, ble personlig engasjert i det lovende Kviknefunnet. Gruva ble kalt “Gottes Gabe” (ty. ‘Guds Gave’), og i 1635 avla den geskjeftige kongen et besøk på Kvikne, som ble drevet for kongelig regning til 1640. Blant de bergkyndige folk fra Tyskland som ble forskrevet dit, var Lorentz Lossius. Han var født i St. Andreasberg i Braunschweig (Harz), og hadde virket ved Kongsberg Sølvverk før han i 1635 ble schichtmester i Kvikne.
|
|
Mutingsbrev på Raudhammaren av den 28. august 1644. Utstedt av Oberberghauptmann Hans von Lüttichau. |
I 1640-årene begynte han med skjerping i Rørostraktene, og den 28. august 1644 fikk han mutingsseddel Brevet begynner slik: 'Efter som de Røraasiske Herrer Partisipantere, for nogen rom tid siden, her udi Bergambted skriftligen har fra sagt sig dend Hersøische Grubes lengere Continuation, formedelst dend store Skade som de derved udi mange Aar uden ald Apparence af nogen Forbedring taged hafuer, og Bergambted samme Grubes Beskaffenhed af noct som Bergkøndige der effter nøye har laded effterforske, huilket og udi Bergambted skriftligen er blefuen indgifuet ...' på et nytt skjerp i Raudhammaren, utstedt på Bragernes av Oberberghauptman Hans von Lüttichau. Fra denne datoen regner Røros Verk sin opprettelse. Kort tid etter ble det dannet et partisipantskap (et slags aksjeselskap) av Lorentz Lossius, schichtmester (forvalter) ved Kvikne Kopperverk, Anders Olsen Bruse, sokneprest i Meldalen og Hans Lauritzen, sokneprest på Tynset. Men forekomsten var så fattig, at driften snart ble innstilt.
Under reisene til og fra skjerpet skal Lossius ha brukt å ta inn i Åsen hos Hans Olsen, og han viste ham malmprøver og bad ham ha øynene med seg når han fór i fjellet. Bonden kunne ved et senere besøk vise bergmannen noen malmstykker han hadde funnet under reinsjakten i Storvola. Lossius undersøkte det nye funnet, og forstod at der var det edlere malm enn i Raudhammaren. I 1645 flyttet han driften til Storvola, et navn som de tyske bergmennene forvansket til Storwartz, og den kom til å bli Røros Verks hovedgruve i nesten 300 år.
Det er forøvrig et gammelt vandresagn at metallforekomster blir oppdaget av gjetere eller jegere. Dette fortelles bl.a. om malmfunnene ved Falun, Kongsberg, Røros og Folldal. Ljusnedal ble funnet av en same.
|
