|
Side 1 av 6 Når man ser bort fra Lossiusgruva på Rauhåmmåren der det bare var prøvedrift i noen få måneder i 1644/55, er Nyberget den nest eldste gruven i Rørostraktene.
Storwartz-gruva eller ‘Gammel-berget’ kom i drift i 1645 og bare fem år senere ble Nyberget De eldste lønningslistene i verksarkivet forteller at Hans Koch var stiger i Nyberget i 1671. Under ham sto det 12-15 berggeseller og 15-20 knekter. Tallet på arbeidere varierte litt fra måned til måned. De tyske bergmenn kalte Storwartz også ”Alter Berg“. På mutingsseddelen fra Oberberghauptmann von Lepine var gruven registrert med navnet ”Auf die Fortuna“. oppdaget.
Etter 50 år blir malmføringen i Nyberget dårligere. Man hører at arbeidet med en ny stull blir innstilt i 1702 og at pumpeverket brenner opp i 1708. Driften ble tatt opp igjen etter denne ulykken, men i 1731 er det så lite malm igjen, at bergmesteren gir ordre om å legge ned gruvenGruven ble kartlagt av markscheider Thomas Junghans, men den ble ikke satt under vann. Med Jacob Knudsen som stiger ble den først drevet til 1717, etter dette drev folk stort sett og tok ut malm på anbud, til 1731, da bergmesteren stengte gruven for godt. Denne siste stigeren i Nyberget er bl.a. kjent som en av hovedmennene under de store arbeideropprørene på Røros i 1670- og 80-årene. Han var blant dem som ble satt i fengsel, fordi han stilte seg i spissen for kameratene. - ”mit Neubergs Grube gute Nacht zu sagen“.
|
 Irret kobber ved inngangen til Nyberget. Foto: Lars Geithe, 2008. |
Til tross for nedleggelsen i 1731 var det fremdeles litt smådrift i Nyberget i perioder på 1800-tallet. Folk tok ut malm på anbud, og Verket betalte 1 riksdaler for hver tønne malm som ble skaffet opp i dagen. Midt på 1800-tallet gjorde man så nye funn. Nyberget og Nye Solskinn ble forbundet med et gjennomslag, og driften fortsatte fra 1861 til 1890.
|
Gammel stige laget av trestamme. Finnes i Nyberget. Foto: Lars Geithe, 2008. |
Tidlig på 1900-tallet ble det drevet en 130 meter dyp loddsjakt for å finne igjen malmen fra Nyberget og Nye Solskinn. Denne Nybergsynken ligger på oversiden av sjakthuset, omtrent midtveis mellom taubanen og den øvre parkeringsplassen ved Olavsgruva. Synken er sikret med et betonglokk. Uheldigvis ‘bommet’ man på malmleiet med noen få meter. Denne malmen, som ikke ble funnet før omtrent i 1936, la senere grunnlag for drift i Olavsgruva, og førte kanskje til at Kobberverket ikke ble nedlagt på et langt tidligere tidspunkt.
På veltene bak gruvemuseet ligger vedsjakta, som ble brukt til fordring av ved til fyrsetting. Her kan man også finne trekull blant den utsjeidete steinen, et tydelig tegn på at det har vært drevet ved hjelp av fyrsetting.
Nyberget, som dekker et areal på omtrent 10 mål, er bare en liten gruve, sammenlignet med andre gruver i nærheten. Til sammenligning kan det nevnes at Nye Storwartz, som har vært hovedgruven i mer enn 200 år, har en utstrekning på hele 300 mål.
Kruttet ble i noen grad brukt mot slutten av 1600-tallet, men da helst i sammenheng med ortedriften, dvs. sprenging av ortene som ble drevet paralleltDet ble fortalt at framdriften i Nyberget gruve var ca. 3 cm pr. mann pr. dag. Det var fyrsettingen som ble brukt til å drive tunneller, og det var denne fyrsettingen som trengte enorme mengder med ved, som var skyld i at vi i dag har Rørosvidda som så å si er tømt for trær. nedover i malmgangen, når malmfeltet skulle åpnes eller fares opp. Ellers så brukte man stort sett fyrsetting til langt ut på 1700-tallet.
|
