Andre gruver


Quintus gruve og Myrgruva

På toppen av bakken, der veien oppover forbi sjakthuset mot Kvintushøgda eller Kletten passerer under taubanen, ligger en av hovedfaringene til Quintus gruve. Her omkring ligger også murer etter flere bygninger, blant annet brakken som de første årene også ble brukt av mannskapet på Olavsgruva. Quintus gruve ble anlagt så tidlig som i 1691, og er oppkalt etter kongen på den tiden, Christian V.

Faringen til Myrgruva ble påbegynt et par år etter Quintus. Disse to gruvene er forent ved et gjennomslag. Mellom Myrgruva og Hestkletten gruve lå en mindre gruve som ble omtalt som 'Banken'. En bank er betegnelsen på en liten høyde i terrenget. Faringen til Banken lå i nærheten av Hestkletten gruve. Selve gruven gikk litt inn under denne, og strakte seg østover til Myrgruva. Myrgruva og Quintus ble etterhvert hovedgruvene for Kobberverket. På slutten av 1700-tallet begynte utbyttet derimot å bli dårlig, og i 1790 ble driften stanset. Tidlig på 1900-tallet ble driften gjenopptatt for en kort periode, og på 60-tallet var det omvisninger i gruven for publikum.


Nye Solskinn

Rett under parkeringsplassen ved Olavsgruva ligger Nye Solskinn gruve. Faringen til denne kan sees i skråningen like bak kaféen og Stigerstuggu. I 1856 omtales Nye Solskinn Skurf som ble funnet av Hans Andersa Dahl, og i 1861 nevnes Nye Solskinn gruve. Det ble også slått et gjennomslag fra Nye Solskinn og inn i Nyberget. Etter at en gruve var nedlagt, tillot man ofte at arbeiderne kunne drive den på egen hånd, noe som skjedde her. Mange hadde derfor dette som attåt-næring. Særlig drev man på rike bergfester der slike fantes. Det ble kalt "å røve malm".


Gamle Solskinn

Oppe på flaten i retning Olavsgruva sees tydelige rester etter tømmerfundament til en gjøpel. Her finnes også karakteristiske runde hauger med utfordret stein, noe som antyder at disse er svært gamle. Steinen her har altså vært båret ut av skjerpene eller gruven. Det finnes også mange trekullrester som stammer fra fyrsetting.

Gruven ble opptatt i 1673. Navnet har ikke noe med godvær å gjøre, men oppdagelsen av dette malmleiet ble betraktet som "om solen strålte inn over Verket". Funnet av Solskinn gruve virket lovende. Driften fortsatte til omkring 1730, og ble senere gjenopptatt både på slutten av 1800-tallet og under første verdenskrig.




Eksterne lenker

Referanser & Kilder

  • «Bergbryting i eldre tid». Sverre A. Ødegaard. Særtrykk fra ‘Fjell-Folk’ nr. 7, 1982
  • «Rørosboka bind 1: Natur, Folk, Næringsliv». Utgitt ved Rørosbok-komiteen, 1942-1949
  • «Rørosboka bind 2: Røros Kobberverks historie». Ole Øisang. Utgitt ved Rørosbok-komiteen, 1942
  • «Gruvedrifta i Rauhåmmåren og Feragen». Truls Gjestland. Utgitt av Bergstuderendes Forening og Olavsgruvas Venner, 1995
  • «Røros Kobberverk 1644-1974». Gunnar Brun Nissen, 1976